Jeg har stadig vekk lurt på hvorfor jeg alltid ender opp med den samme musikken på mp3′en hver gang jeg saumfarer gjennom musikken jeg har på dataen. Fordi når jeg allikevel har byttet musikk på mp3′en så ender jeg opp med å hoppe over mye av musikken allikevel.

Det samme når det kommer til hvordan matpakke jeg velger å lage meg om morgenen. Jeg tenker hele tiden "i morgen skal jeg ha" så når morgenen kommer, så ender jeg opp med skinke og ost allikevel. Ikke fordi jeg ikke har andre ting i kjøleskapet. For det er stadig vekk fylt med annen mat.

Når det kommer til andre ting har jeg også slike merkelige uvaner. Eller kanskje bedre kjent som vaner. Og gammel vane vond å vende. Sies det i hvert fall. Når sant skal sies tror jeg rett å slett jeg går for det gamle fordi jeg ikke orker å gjøre noe annet? Eller hva tror du?

Har du noen vaner du tenker du skal endre, men når alt kommer til alt, så ender du opp med å gjøre det samme gamle? Eller er det bare jeg som er slik?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag mens jeg satt å hørte på Disney sanger på YouTube kom jeg til å tenke på ett av mine høyeste ønsker da jeg var mindre. Jeg ville bli som Peter Pan. Aldri bli voksen. Aldri ha noen bekymringer.

Jeg kunne sitte å se opp mot stjernehimmelen og tenk; Hvilken av de stjernene der oppe er Drømmeland?

Jeg husker da jeg fikk min første Peter Pan film. Det verste er vel at det ikke er så alt for lenge siden. Jeg fikk den da jeg var fjorten. Julen da jeg var fjorten faktisk. Det første som slo meg da jeg fikk filmen var; Er ikke jeg for gammel for slikt tull?

Men klarte jeg la vær se på filmen? Den hadde jo i tillegg en "kjekk" gutt som spilte Peter Pan. Dette var vel og merke den "menneskelige" versjonen av Peter Pan. Hvor Jeremy Sumpter (eller noe slikt) spillte Peter Pan. Jeg elsket filmen! Jeg kunne se den gang på gang. Jeg ble aldri lei.

Selv om jeg trodde jeg hadde vokst opp fra Peter Pan, så innså jeg at jeg aldri ville bli lei disse historiene. Jeg har kanskje vokst fra meg tanken om å være barn for alltid (selv om det frister til tider). Men de gode gamle barnehistoriene blir jeg aldri lei.

Barnehistoriene er på en måte blitt mitt "Drømmeland". Hva skulle man gjort uten personer som Walt Disney og gode forfattere som J.M.Barrie?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter i går har jeg fått et helt nytt syn på ordene "annenmanns eie". Vi var ett gjeng på 10 stykker som var på vorspiel hos en kompis av meg. Tre jenter og resten gutter. De fleste var folk jeg har kjent siden jeg var liten jente. Men to var kjenninger fra forrige skoleår. Han ene kjenningen fra forrige skoleår er en jeg har vært på date med to ganger tidligere. Var helt tilfeldig at vi møttes på vorspielet. Jeg visste ikke engang at han drakk.

Utpå kvelden (ellevetiden eller noe slik) ble han ganske innpåslitende. Jeg har aldri likt han som person når han har drukket sprit. Han er som en helt ukjent for meg da. Jeg sa klart i fra at jeg ikke var i kosehumør å attpåtil hadde PMS. Når jeg har PMS burde jeg ikke bli irritert. Jeg slipper da ut en liten djevel som ikke er så hyggelig. Han tok litt hensyn til dette, men et kvarter senere ble han igjen veldig innpåslitende. Skulle hele tiden ta på meg. Ikke bare på ryggen og slikt. Men helst ha hånden sin på låret mitt mellom bena mine. Jeg fjernet hånden og diskuterte videre med en av de andre gutta. Så kjeftet jeg litt på han jeg diskuterte med, fordi han brakte opp et tema jeg ikke likte. Da startet fyren å si "må du ikke bli så sint". Jeg ble ikke sint. Jeg sa jo bare i fra om at det var et tema jeg ikke ville ha brakt opp. Men han fortsatte å påsta at jeg ble sint. Å da ble jeg sint. Jeg prøvde å dytte han unna meg men han iglet seg på meg hele tiden. Til slutt tok en kompis å ba han roe seg ned. For det var tydelig at jeg ikke likte at han hang over meg.

Når det nærmet seg å dra på byen var jeg igjen i godt humør. Jeg snakket med gutta og han holdt seg sånn passe i bakgrunnen. Så hadde ene kompisen min ved ett uhell sagt at hadde det ikke vært for at vi var så gode venner, så ville han prøvd seg på meg. Da så han rødt. Han sa til kompisen min at hvis han i det hele tatt så mye som så på meg, så ville han banke han og slå han ned slik at han ble liggende i hvertfall to uker fremover. For jeg var hans jente!

Jeg ble forbannet. Jeg var da ikke hans jente. Jeg har aldri hintet til at jeg ville bli hans jente. Jeg har faktisk i det siste takket nei til alle forespørsler om ny date. I tillegg ble jeg enda mer sint siden han skulle banke alle mine kompiser fordi de snakket til meg. Heldigvis for meg var hans bror blitt så dårlig etter all drikkingen at han måtte få broren hjem. Så da vi var på vei til byen ringte han meg ikke mindre enn tjue ganger for å fortelle hvordan jeg hadde ødelagt forholdet vårt og at alt var min feil. Til slutt slo jeg av telefonen.

Da telefonen min ble slått på i morrest tikket det inn en melding om tjue nye tapte anrop fra han. Fem meldinger om hvorfor jeg ikke svarte telefonen og hvor stor dritt jeg var som ikke brydde meg om han og hannes.

Jeg er ingenmanns eie. Jeg er meg selv. Får jeg ikke beholde mine venner, så har du ingen sjans hos meg. For jeg aksepterer ikke båndtvang på mennesker. Ikke når jeg lar deg ha dine venner og gjøre ditt. Jeg er Thaleron! Ingen kan endre på meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen som husker sin første rubiks kube?

Vel… Jeg husker min. Å jeg husker jeg kastet den. Etter mange lange timer med forsøk, på forsøk, på forsøk, på å løse den dumme lille kuben fikk jeg nok! Jeg kastet den i søppla og har siden ikke prøvd å løse den igjen. Helt til i går. Da min kjære lillebror dukket opp med denne hersens kuben og spurte meg om jeg ikke kunne ordne den. Selv om jeg hadde lovd meg selv at det skulle jeg aldri prøve på igjen.

Så nå sitter jeg her. Med Rubiks Kube. Jeg holder på å gå fra vettet. Jeg har sittet siden i går å prøvd å løse den, men neida. Jeg vil heller ikke finne løsningen på nett. For det er i mine øyner juks…

Så nå… blir min "gode" kveld ikke fullt så god. Jeg SKAL klare den! Fast bestemt ^^

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå når jeg har sittet her å lest litt på blogger, så virker det for meg som om de fleste vet hvem de er. Så jeg stilte meg spørsmålet: Hvem er du? Og venter på svar fra meg selv. Et svar som tilfredsstiller meg selv for en liten stund i hvertfall.

Jeg vet jeg er:

• Den som stadig fyrer opp til diskusjon rundt ting. Jeg elsker å være kritisk å stiller spørsmål til folk blir grønne i ansiktet.  
• Den som prøver å skjule at jeg blir sentimental gjennom barnefilmer.
• Den som gir folk en sjanse for mye. Hele tiden!
• Den som velger å tro det beste om folk. Helt til jeg blir lei av å være motbevist.
• Den som prøver å gjøre en innsats i timen, selv om jeg er drit lei både faget å lærerne.
• Jenta med den lette formen for ADHD. Hvor agressjonen og mangel på konsentrasjon er sterkest.

Det er meg. Eller det jeg kommer på om meg. Men det tilfredsstiller ikke mitt ønske om svar på hvem jeg er. Er jeg kanskje hun som vil få suksess? Er jeg hun som kommer til å bli den "perfekte" mor for sine barn?

Kanskje de som vet hvem de er (i mine øyner) ikke er så sikker på hvem de er allikevel? Kanskje de stiller seg det samme spørsmål som meg…? Hvem er jeg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden skolen startet, så har jeg ikke blogget så meget. Kanskje jeg ikke har hatt behov for det. Eller kanskje jeg bare innbiller meg at jeg ikke har tid. Men tid har jeg nok av!

Jeg er glad for å være tilbake på skolen skal jeg si dere. Er godt å ha noe å gjøre om dagene (for oss som ikke gjorde noe i sommerferien), men spør meg igjen om en månede, så har jeg sikkert timeantall til når vi tar juleferie. Pleier å bli sånn for meg.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har startet med privat trenings instruktør for å trene ryggen min. Kanskje ikke det smarteste av meg siden jeg ikke trener på mitt eget treningskort, men det trengs. Skjønner; jeg trener på min mors treningskort ettersom hun ikke trener og allikevel betaler for det. Inntil jeg får råd, så blir jeg å trene på hennes kort. Siden de ikke har studentrabatt på summen man må betale. Noe jeg misliker sterkt! Dessuten har de sluttet med "prøvetid". Man får to-tre "prøvetimer" that’s it. Jeg vet ikke etter to-tre treningsøkter om dette er noe jeg vil gjøre ofte og om det lønner seg… Trenger minst 1-2 mnd for å se om jeg faktisk blir å bruke tilbudet.

Om de oppdager det, så blir jeg å si det som det er. At jeg som student ikke har råd til å punge ut med 400kr i mnd for noe jeg kun har prøvd tre ganger og ikke vet om jeg blir å bruke engang. Dessuten synes jeg det er dumt at man må melde seg inn for ett år av gangen. Kunne det ikke vært ett halvt år? Så om man er lei etter ett halvt år eller ser om man ikke har tid, så slipper man fortsette å betale 400kr for noe man da ikke har tid til.

Men de fleste treningssentre tjener ikke penger på de som tegner seg abonement og trener. Nei de tjener på de som tegner seg abonement, trener i 1mnds tid for så sitte på rompa resten av året de betaler for. Det verste med disse er at de gjerne fortsetter abonementet sitt fordi de ikke orker kutte det i tilfelle de en dag vil ta opp treningen igjen eller naboen spør om de ikke skal starte å trene sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel nå er jeg kommet meg i gang på skolen. Dvs at vi starter jo ikke for fullt før mandag som kommer, men har allerede rukket å måtte skrive en stil i lekse. Snakk om flaks! Var ikke noe vanskelig stil, så gjorde meg ingenting. Men tror nok en kompis av meg i klassen har glemt av stilen, så prøver å minne han på det via tlf, men får ikke svar. Kan ikke si jeg ikke har prøvd å være snill mot han!

Er deilig å være tilbake. Selvsagt vil ikke den følelsen vare så veldig lenge, men jeg nyter det mens jeg kan. Siden jeg har startet helt på "scratch" så er jeg nå eldst i klassen. Er litt kjekt, men samtidig ikke. De andre er to år yngre! Strengt tatt er det ikke ett problem for meg. Så fremst de ikke er totalt fjortisser. Men førsteinntrykket mitt er nok at klassen min er helt OK. To gutter som ikke virker helt som noen jeg vil tåle trynet på over lengre tid, men jeg skal nok få sagt i fra.

Ellers så kan jeg vel si at i morgen er det HELG.. Jeg ser fram til det. I morgen blir det kos sammen med kjekkasen. Hadde det kjempekoselig i dag sammen med han etter skolen (han var syk, så ingen jobb i dag) før jeg måtte i bursdag. 20 barn under 5år. Det tærer på hodet, så sitter nå med ekstrem hodepine. Lucky me.

Til mine "lesere" aka meg selv:
– Aldri dra i barnebursdag så lenge du vet om det er kun familie som dukker opp eller hele barnehagen. Så frems du ikke elsker barn og har god tålmodighet til masse barnehyl og gråt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

på mange måter.

Jeg føler meg skikkelig jentete i kveld. Så ingen krise altså!

Men den delen av menneskets følelse som heter medfølelse og kanskje den delen som gjør oss sentimental er for første gang på LENGE framme i meg. Jeg gråt av å se Kung Fu Panda.. Flaut? Eh…ja. Her sitter jeg og mine to brødre å ser Kung Fu Panda også starter jeg å gråte av at filmen blir litt sentimental. I tillegg fikk jeg dårlig samvittigehet av å sende minstemann på rommet sitt. Selv om han faktisk fikset seg en "rom-sending" selv. Var bare tull i kveld.

Jeg er ikke sentimental! Medfølelse ligger ikke i mitt vokabular… Men ok, så er jeg ikke gudommelig. Jeg kan ikke være perfekt hele tiden heller.

 Litt sånn som Kina og OL det må jeg si…….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvertfall meg!

Nå hadde jeg sett fram til at Harry Potter filmen skulle komme nå i November. Men Warner Bros har utsatt filmen til 17 JULI 2009 !!!!!!

De mener selv at nye filmer spiller inn mer når premieren er om sommeren. Men den siste filmens premiere vil ikke påvirkes av denne forflyttningen av film nr. 6….

Ikke at jeg sier det vil skje, men hvis Warner Bros skal forskyve Harry Potter filmen til sommeren, så er jo det mest logisk at alle forskyves. Spesielt hvis det viser seg at det blir en storsuksess å ha premieren om sommeren. Jeg misliker dem like fullt fordetom. Jeg hadde gleda meg som en unge på julaften til å dra på premieren i November. Jeg er skuffa! Liker faktisk best å dra på kino om vinteren. Om sommeren er det jo alltid mye mer som skjer….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eller?

Nei helt ærlig så synes jeg ikke det, selv om jeg er en ganske råtten spiller selv. Eller, jeg var en råtten spiller før. Jeg vet ikke hvordan jeg er nå lengre. Er lenge siden jeg satte meg inn i spillet. Jeg tror nok jeg ville vært så rusten i spillet, glemt å telle kortene, satset høyt og tapt.

 Men jeg tror nok at noen runder på banen, så er man på plass. Da blir spillet litt mer interessant og jentene blir på nytt å hate meg. Det var en vanlig ting. Jeg har alltid vært ei jente som "leker" med de "store gutta" for å si det slikt. Vennejengen min var gutter, noe jentene til gutta likte minimalt.  Ikke at noen av oss gjorde noe galt. Gutta var som brødre og ingenting annet. Men vi herja jo rundt og tulla mye. Så ting kunne nok se rart ut for utenforstående…

En annen ting jeg merker. Er det at jeg har i denne byen her blitt hatet av mange. Uten grunn og med grunn. Men når folk du ikke kjenner hater deg, da vet du at du er populær. Vil nå jeg si. 

Var i slosskamp en gang pga en gutt. Men da var kjerringa (som ikke var i lag med han, var faktisk jeg som var "daten" hans den kvelden) så stor i snuten og i tillegg så dum at hun slo det første slaget. Jeg angrer ikke på at jeg knakk nesen hennes. Helt ærlig. 

 Det føltes så sinnsykt godt. Så kanskje jeg ikke har så godt av å ha mannlige venner. Kanskje jeg begynner å glemme hvordan det er å være kvinne. Men en ting skal være sikkert. Jeg slår aldri det første slaget og jeg slår aldri med flatneven….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende